Dagen derpå i maktens (åpne) korridorer

Jeg har alltid ment at engelsk grunnfag er det nyttigste faget jeg tok. Grunnleggende amerikansk og britisk litteratur og samfunn har kommet hendig med i mange sammenhenger. Da jeg pugget checks and balances, lame duck sessions og pocket vetos (forklaringer) på Blindern ante jeg lite om at jeg et tiår senere skulle befinne meg på et kontor i Senatet og få overvære en nesten helt vanlig ettermiddag i energikomiteen.

Den begynte meg at jeg som den norske friskus jeg er på død og liv skulle kjøre rundt på bysykkel. På grunn av det logiske, men likevel noe kompliserte veinettet, fant jeg ikke sykkelstasjonen og måtte ta med meg sykkelen til Senatet. En svett panne og noen hyggelige politibetjenter senere befant jeg meg på kontoret til pressesjef for demokratene i energikomiteen, Bill Wicker. Han tok imot meg som en gammel venn på et kontor som så akkurat ut som i amerikanske filmer; brunt, dekorert med våpenskjold og flagg, og med en sekretær foran kontordøren. Bill unnskyldte antrekket (olabuksene og en slitt genser) med at ”dette er ikke egentlig en arbeidsdag”. Det var dagen derpå for demokratene etter valgnederlaget og mange av kollegene hadde valgt å holde seg hjemme. Bill hadde satt av hele ettermiddagen til meg. Etter et par timer med livsvisdom, erfaringsutveksling, amerikansk valgsnakk, klarte vi omsider å pense samtalen inn på det vi egentlig skulle snakke om; senatets rolle i amerikansk energipolitikk og håndtering av media fra The Hill.

Men igjen sporet vi av og jeg fikk høre om tenårene i lokalavisa i Texarkana (faktisk den vesle byen min søster var utvekslingsstudent), 70-årene i Associated press (avispressemaskinen sto til utstiling på kontoret og ble satt i gang for gjestens skyld), 80-årene i olja, før han ble hentet til DC av Clinton-administrasjonen etter -92-valget.

Bill overhørte telefonen, som ringte konstant. Til slutt gikk han inn på mailen sin for å finne linken til nettsiden som lenge har kåret Jens Stoltenberg til verdens kjekkeste leder. Sjekk denne siden!). Da fikk han øye på en mailen og utallige telefonsvarerbeskjeder fra Wall Street Journal. Nancy Pelosis kommunikasjonsrådgiver (som hadde mistet jobben kvelden i forveien) var på tråden. Spørsmålet var den nye vrakpantordningen cash for clunkers, som skal få amerikanere til å vrake de verste bensinslukerne. Saken ble utkvittert i raskt tempo og Bill ga journalisten et treffende ordspill (ordningen cash for clunkers har fungert som en ATM-maskin), som journalisten likte og ville sitere ham på. Da Wall Street Journal var på tråden spurte jeg selvfølgelig Bill om jeg skulle forlate kontoret, men han gjorde det klart at alt han foretar seg er på skattebetalernes regning og derfor helt åpent og transparent. Til og med Senatsbygningene er åpne for publikum. Jeg fikk fritt gå rundt i gangene uten verken følge eller besøkskort.

Bill Wicker før torsdagens pressekonferanse om konsekvensene
av valget for energisektoren. Rødt på kartet=republikansk seier

Alle i Senatet er politisk ansatte (med unntak av vakter, rengjøringspersonal etc). Demokratene har som dere sikkert har fått med dere beholdt flertallet i Senatet (53 demokrater og 47 republikanere, mot 59-41 før valget). Det betyr at Bill får beholde jobben og får fortsette å bestemme over nettsidene. Hans republikanske kollega har fått en del av sidene, men felles stoff administreres av det største partiet.

I dag arrangerer Bill og kollegene hans en stor pressekonferanse om energisaker. Jeg er invitert og må faktisk løpe for å rekke det. Hilsen fra Starbucks på U-street!