Skrevet fredag 5. Nov, postet søndag 7 novEtter fem dager i Washington er både hodet og notatblokka fulle av inntrykk og kunnskap. Alt egner seg ikke på denne bloggen, men etter å ha møtt privat sektor (Shell, BP, Chevron og Statoil), lovgivende myndighet (Senatet) og utøvende myndighet (Energidepartementet, DoE) har jeg gjort meg noen generelle refleksjoner:
-USA drives ene og alene av kommersielle hensyn (ikke noe nytt, men bør nevnes)
-Klima er knapt et tema
-Ulykken i Mexicogolfen rammet ikke bare BP, men hele bransjen. De fleste tror ulykken vil være glemt politisk og i media kort tid etter januar.
-Ingen tror at republikanernes innmarsj i Huset får store konsekvenser for energipolitikken
-Skatt er alltid et hovedtema for selskaper og lobbyister
Og ikke minst:
-Det satses mye sterkere på kommunikasjon her enn hjemme
Amerikansk energipolitikk er et stort lerret å bleke på fem dager i DC. Én ting har jeg imidlertid sett etter å ha besøkt ulike kommunikasjonsenheter her borte: Det satses på kommunikasjon og kommunikasjon blir ansett som en kjerneoppgave i organisasjonene. La meg ta et eksempel: I avdeling for fossil energi i Energidepartementet jobber seks kommunikasjonsrådgivere (samme som i hele OED) nesten utelukkende med kommunikasjon og informasjon omkring karbonfangst- og lagring (CCS). Fordi CCS er så teknisk komplisert har de tre såkalte technical writers som er ansatt for å gjøre saksfeltet forståelig for mannen i gata. Utgangspunktet er at siden CCS-prosjektene betales av skattebetalere har skattebetalerne krav på å få kjenneskap til prosjektene på en måte de har mulighet til å forstå. Dette kan høres banalt ut, men alle som jobber med CCS vet at kommunikasjonsdelen er en kjempeutfordring. Her har de altså gjort noe med det. Resultatet er oppdaterte og lett leselige nettsider, brosjyrer, bidrag i nyhetsbrev, foredrag for andre enn ”meningheten” og så videre.
Shell har satt inn store ressurser på å skape god dialog med lokalbefolkningen i Alaska, der de alt har satset enorme summer på å få starte produksjon. Jeg har ikke noe grunnlag for å bedømme hvor vellykket dette arbeidet er, men at det satses, det vet vi. Lokalbefolkningen i North Slope, Alaska, møter representanter for selskapet i både samfunnshus og rettssaler. De får stille spørsmål, fremme krav og får visstnok bensinkuponger som give aways. Mange av de lokalt ansatte i Alaska er kommunikasjonsfolk. Det samme er mange av de som sendes fra Houston og DC.
En av grunnene til at selskaper og offentlige organisasjoner satser såpass sterkt på kommunikasjon kan være at mediene her både er råere og har større nedslagsfelt. Samtidig stiller Kongressen svært strenge krav til åpenhet og transparens i selskapene (jamfør å få BP til å vise livebildet fra lekkasjen i Macondo-brønnen). I tillegg er som kjent lobbyisme stort og regulert. Dette stiller krav til lobbyistene om å få ut budskapet sitt også til andre enn politikere for å nå frem. Til slutt, enorme organisasjoner som PB og Chevron krever samkjøring av uttalelser for å unngå ”løse kanoner” og potensiell stor skade.
Neste stopp Santiago de Chile (tips tas imot med takk)
