Epler og banker

Etter å ha tilbrakt store deler av helgen på rommet nedsyltet av en amerikansk (og dermed selvfølgelig større og hissigere) forkjølelse, er det ikke mye jeg har fått sett av Santiago ennå. Fornybarseminaret jeg skal delta på begynner ikke før i morgen, så nå befinner jeg meg på en av disse hopp-på-hopp-av turistbussene, som jeg egentlig hater, men som kan være en reddende engel når det er seks grader og øsende regn. Jeg har hoppet av og sitter på en kafé og skriver, passivt røykende i mangel av røykelov. Nostalgisk vil noen si. Et tegn på lavere utviklingsgrad vil andre påstå.

Etter å ha blitt beslaglagt ble det røde eplet sendt til analyser.

Det er to ting som har slått meg ved Chile så langt. Det ene den det ekstremt strenge regelverket når det gjelder import av frukt og andre matvarer, som jeg selv fikk føle på kroppen. Jeg ante fred og ingen fare da bagasjen min ble scannet ved utgangen av flyplassen da en uniformert dame vinket meg til side. Hun fisket opp et eple fra dypet nederst i vesken min. Eplet fra frokosten dagen i forveien som jeg aldri rakk å spise! Jeg ble først konfrontert med et skjema og fortalt at jeg vil bli utsatt for en slags tiltale. Jeg ble så fulgt inn på et kontor av to tollbetjenter til nysgjerrige blikk fra medpassasjerene. Siden vi kom fra Colombia trodde de vel at tollerne hadde fått kloa i en ny blond ”Bolivia-jente”. Jeg ble plassert i en stol og avhørt om hvor eplet kom fra, hvor lenge jeg hadde hatt det og hvorfor jeg ikke hadde skrevet det opp i tollpapirene. Jeg måtte bite meg i leppa for ikke å le, men tok det seriøst og svarte ærlig at jeg helt hadde glemt eplet og at jeg beklaget så mye. Egentlig hadde jeg mest lyst til å spørre om jeg kunne vær så snill å få spise det. Klokken var 03.15 DC-tid og jeg hadde verken spist eller drukket siden Bogotá. De noterte nøye ned alt (inkludert eplets farge og vekt) og etter 15 minutter i ”avhør” ble jeg sluppet ut uten den opprinnelige boten på 1.500 dollar (!). Utenfor kontoret ventet enda flere nysgjerrige blikk. Ryktene hadde vel gått… Jeg håper, og regner med, at Chilenske myndigheter bruker like store ressurser på narkotikabekjempelse.


Det andre er hovedstandens uvanlig tetthet av banker. Av alle ting. Jeg har gått nedover noen paradegater i mitt liv og de er stort sett fylt opp av de samme gamle kleskjedene. Gaten Estado i Santiago er annerledes. Her er hver andre, hver tredje forretning en bank. Det er Santander, HSBC, Scotiabank, BancoEstado, Banco Central osv. Mellom dem ligger en og en og annen klesforretning, men vel så mange apotek og mobilkiosker. Kjøper folk klærne sine andre steder og går til handlegaten for å ta ut penger, betale ned lån eller få ut mer kreditt? Er Chilenere mer glad i å ta penger ut av banken enn å bruke dem opp? Eller bruker de cash til noe annet enn shopping? Gambling og svart arbeid? Det må være klart at chilenere ikke har det samme internettforholdet til banken sin som nordmenn har, men utover det har jeg ingen anelse av hva den store bankinteressen kommer av. Men jeg skal finne det ut. Det og mange andre ting forhåpentligvis.