Besøk på verdens største vannkraftverk

Aller siste etappe av Energireisen fant sted der tre land møtes - på grensen mellom Paraguay og Brasil, og bare noen kilometer fra Argentina. Her renner elven Paraná, som gir opphav til de enorme fossene Igauzu. Her ligger også Itaipu, verdens største vannkraftkraftverk med svimlende produksjon på 91 Terrawattimer i 2009! Kraftverket forsyner 2,5 millioner mennesker med strøm og dekker 20 prosent av Brasils og 77 prosent av Paraguays strømforbruk. Kinesiske Three Gorgeous puster Itaipu i nakken, men har fremdeles ikke høyre produksjon enn det Søramerikanske kraftverket.



Ricardo, min vert for dagen og jeg foran demningen
Fra mitt perspektiv er noe av det mest interessante ved Itaipu den store andelen av bedriftens ressurser som legges ned i sosialt, kommunikativt og miljømessig arbeid. I lokalmiljøet på brasiliansk side har rent vann-prosjektet oppnådd store resultater i form bedre vilkår for de som jobber i og ved elveløpene. Ellers har Itaipu eget universitet, forskningsstasjon, ulike miljøprogrammer, anti seksuell trakasserings-program, forskning på bio- og eldrevne kjøretøy, samt sportsarrangementer som maraton og VM i kajakk. Kraftverket tar imot 300.000 turister årlig i tillegg til kjendiser, journalsiter, tv-team, delegasjoner og politikere fra hele verden. Denne uka er Itaipu valgt som møteplass når Brasil inviterer statsledere fra noen og tjue land. Itaipu er en yndet location for reklamefilminnspillinger. Fiat, Loreal, Nestlé og Mercedes har brukt de enorme dimensjonene og den vakre naturen ved kraftverket i sine reklamefilmer.




Utslipp av overskuddsvann fra demningen

Presseavdelingen i Itaipu lager en internavis på nett og papir for de 3.000 ansatte på kraftverket. Avisen har blitt så populær at den nå legges ut på Internett og sendes til andre bedrifter og organisasjoner i byen Foz. Den er nå mer lest enn den kommersielle lokalavisa. Den dagen jeg var der var det Francis Ford Coppulas andre besøk på kraftverket som nådde forsiden. Dagen etter fikk til og med mitt besøk en hel side.




Venstre ben i Paraguay og høyre i Brasil.
Elven Paraná danner grensen mellom de to landene




En del av en av de 20 turbinene


Dagens veggavis

Etter besøket på Itaipu gikk reisen til Uruguay via Buenos Aires (30 timer), første med førsteklasses buss, siden båt og til slutt med "humpebuss" til Montevideo og videre langs kysten.Urguguay er en fredelig og liten (kun 3 millioner) "Kardemommeby" med vakre strender og svært hyggelige mennesker.

Nå er jeg vel tilbake på kontoret og har begynt å avfinne meg med mørketid og kuldegrader. Takk til alle dere som har fulgt Energireisen. Jeg håper dere også har lært noe og at noe av det jeg har skrevet og vist frem har gitt inspirasjon til å komme seg ut og oppleve, lære og bli kjent med noe nytt.

God jul alle sammen!

Energireisen har tatt ferie

Jeg sender en stor hilsen til alle som følger denne bloggen fra Buenos Aires. Her nyter jeg ferie uten internett, telefon, men med spanskkurs, god mat, nye bekjentskaper, dans og verdens beste vin. Har nesten ikke tatt bilder, men for de som ikke har vært i BA kan det beskrives som støyende, trafikkert, fattig og forsøplet, men samtidig kulturelt, vakkert og med stolthet. Argentinerne har en utrolig evne til å få ting til å flyte (relativt sett), til tross for store sosiale og økonomiske problemer. Forskjellen mellom Argentina og Chile er markant. Chile er på vei oppover med 6% årlig vekst, mens Argentinsk økonomi er i utforbakke. Det merkes: ”Normalt utseende” familier som tigger, taxisjåfører som alltid forsøker å lure deg, søppelarbeidere med hest og kjerre... Men oppi alt dette har BA et yrende kulturelt liv ”på siden” av markedet. Det betyr gratiskonserter, billige kinoforestillinger, teatergrupper, gatekunst og gratis dansekurs. Nå sitter jeg på et kultursenter omgitt av moderne kunst og drikker et glass av den beste Malbec’en. Hver søndag viser de en prisbelønt argentinsk film her for 15 kroner.

Det eneste bildet jeg har tatt: På Plaza de Mayo masjerer mødrene
etter savnede menn under "den skitne krigen" (la guerra sucia) hver uke.
Hver dag ellers kan man se bannere for/mot de fleste saker. Arbeideres
rettigheter er høyt på dagsorden. Det er også fortsatt konflikten om
Falklandsøyene.

Energireisen kommer sterkere tilbake første uka i desember. Da skal jeg opp til Iguazu Falls. Der har jeg fått et heldags opplegg med de som jobber med PR og kommunikasjon ved Itaupu-kraftverket, som deles mellom Paraguay og Brasil.

Hasta luego!

Siste dag på den Chilenske landeveien

Drøye to timer på den Panamerikanske motorveien sørover tar vi av ved en liten landsby. Derfra snirkler vi oss oppover fjellene på en humpete grusvei, ikke helt ulik veiene til norske fjellhytter. Landskapet minner på mange måter om Norge med bratte, delvis snøkledde fjell og grønnkledde åssider. Men her er det tørrere og kaktusene vitner om at vi er langt hjemmefra. Etter en halvtime passerer vi SN Power og Pacific Hydro, et australsk selskap, sitt kraftverk La Higuera. Min guide fra SN Power Esteban Llanes vil ta meg med et stykke lenger oppover elva Tinguiririca, til kraftverket La Confluencia, som betyr sammenløp. Produksjonen til de to kraftverkene henger sammen og benytter samme vassdrag. De er omtrent like store med en installert kapasitet på henholdsvis 155 og 156 MW.

Veien opp til kraftverkene er åpen for lokal trafikk om sommeren og er nå
utbedret av kraftselskapene.

Elva Tinguiririca

La Confluencia ble formelt åpnet for bare to uker siden med ingen ringere enn president Sebastián Piñera tilstede. Fra norsk side deltok representanter fra ambassaden og SN Power. Presidenten benyttet anledningen til å fremføre et politisk budskap til det som kunne krype og gå av chilensk presse, nemlig at det skal bygges ut fornybar energi i et raskere tempo enn før. Piñeras tale blir av bransjen og av norske aktører ansett som en marsjordre for utbygging av mer ren fornybar energi. For at Chile skal nå målene om 6 prosent økonomisk vekst per år, og dertil omtrent like stor vekst i energiproduksjonen, må Chile få bygget omtrent fire La Guilera/La Confluencia-kraftverk i året. Derfor ble det norsk/australske vannkraftverket tatt svært godt imot i bransjen og blant politikere her i Chile.



En av ingeniørene på anlegget forklarer de tekniske detaljene.
Jeg lærte et par ekstra spanske gloser denne dagen ;) 

Det jobber omtrent 1.200 personer på La Confluencia. Mange av dem jobber mandag til fredag og reiser hjem i helgene, andre jobber turnus. Det er bygget opp en liten brakkelandsby der de fleste bor mens de jobber. Her spiser de, slapper av, spiller biljard og arrangerer fotballturneringer. Jeg var heldig og fikk spise lunsj med ”gutta på skiftet”. De hadde mange spørsmål om Norge, som gikk på de sedvanlige temaene midnattsol og mørketid, men også om julenissen kommer fra Norge eller Finland og om hvem som var hvem av nordmenn som har vært på besøk på kraftverket. For det er ikke bare jeg som har blitt tatt med opp til det mange anser som foten av Andesfjellene for å se norsk teknologi tatt i bruk på andre siden av kloden. Blant annet besøkte Sigrid Hjørnegård anleggene i januar. Jeg skulle hilse så mye hjem og si at Sigrid og andre fra OED og norske myndigheter er hjertelig velkommen når som helst!







Lunsj

 

Vind i seilene

Fire timers kjøring nord for Satiago, i det som kalles El Norte Chico (det lille nord), ligger Chiles første og største vindparker. En av dem, Totoral, drives og eies (80%) av norske SN Power. SN Power er det største norske energiselskapet i Chile. Selskapet eies av den norske staten gjennom Statkraft (og dermed Nærings- og handelsdepartementet) og Norfund. SN Power etablerte seg her i 2004 og har nå et kontor med 48 ansatte og tre prosjekter i drift. Ett vindkraftprosjekt og to vannkraftprosjekter.

Estaban Llanes, som jobber med miljø og kommunikasjon ved Chile-kontoret, tar meg med til vindparken Totoral. Der Den har vært i drift ett års tid, har en kapasitet på 46 MW fordelt på 23 turbiner, og en gjennomsnittelig årlig produksjon på 103 GWh.

I kontrollrommet møter vi Félix Sanhueza, som er driftsleder for vindparken. Etter å ha sett på de ulike turbinene, hvor mye de produserer, hvor mye det blåser og så videre, tar han oss med på omvisning og kan svare på det meste om det tekniske, om miljøhensyn, vedlikehold og organiseringen av personellet.

Esteban Llanes fra SN Power er min guide i to hele dager

Parken er underlagt relativt strenge regler for naturvern og sikkerhet. Som en del av miljøplanen for anelgget kommer det folk hver uke for å se etter spor fra eventuelle døde fugler. I løpet av driftsperioden har én stor og én liten fugl, samt fire flaggermus blitt tatt av rotorbladene. I tillegg kommer skogprosjektet som har til hensikt å ivareta naturmangfoldet.

Totoral er et lite kontroversielt prosjekt. Det ligger lagt fra nærmeste bebyggelse og er ikke i konflikt med eksisterende næringsvirksomhet. I tillegg sysselsetter det enkelte lokalt, i en ellers relativt fattig del av denne regionen.

 

Driftsleder Félix


















I morgen bærer det ut på landeveien igjen. Da går turen til vannkraftverket La Confluencia, som ble åpnet av Chiles president for bare to uker siden.

I Pablo Nerudas fotspor

Bildet er tatt ut av vinduet i fra 4. etg. i
huset til Pablo Neruda

Det første ordet jeg lærte på spansk var estrella (stjerne). Jeg leste det i et dikt av Pablo Neruda, som hadde norske oversettelser ved siden av. I dag besøkte jeg huset der Pablo Neruda (1904-1973) hadde sin chilenske base over en periode på 40 år. Blant gode venner, og med utsikt til havet og den travle havnen, fant Neruda inspirasjon til mange av de kjente diktene sine, som han til slutt fikk Nobelprisen for i 1971.

Bohemske Valparaíso er også for mange kjent gjennom Isabel Allendes En lykkens datter fra 1999 (anbefales!). Valparaíso er berømt for sine kunstnere, graffitien på veggene og sin radikalisme. Byen var sentrum for kommunistene fra 40-tallet og til Salvador Allende kom til makten i 1970. Valparaíso så imidlertid sin storhetstid lenge før det. Gjennom 1800-tallet var byen en viktig havn for varer som kom gjennom Magellanstredet. Men da et jordskjelv la byen i ruiner i 1906 og Panama-kanalen ble bygget like etterpå, kom aldri byen seg orentlig på bena igjen. Nå er Valparaíso den chilenske byen med mest fattigdom og AIDS i følge The Rough Guide.



Marianne, praktikant ved den norske ambassaden, og jeg på ett
av byens mange utsiktspunkt.

De shabby, men sjarmerende gatene snirkler seg bratt oppover åssiden og gir fantastisk utsikt over havet.

Huset til Pablo Neruda er det av byens beste utsiktspunkt. Selv skrev han:

El Océano Pacífico se salía del mapa!
No había dónde ponerlo
Era tan grande, desordenado y azul que no cabía en ninguna parte.
Pore so lo dejaron en frente a mi ventana,
som kort kan oversettes med at Stillehavet er så stort at det ikke får plass inn på kartet, man vet ikke hvor man skal gjøre av det. Derfor har man plassert det rett utenfor vinduet mitt.

Slik føltes det også i dag når vi så ut over Stillehavet fra arbeidsrommet til Chile og Sør-Amerikas store poet.

Ellers har dette vært en innholdsrik helg. Her er noen smakebiter:


Dansetime på det nedslitte, men energiske
treningssenteret i nabolaget.

Fest underground

Avkjøling i bassenget på takterrassen.
Utsikt er det alltid nok av her.

Populær gruveminister

Denne reisen har, helt tilfeldig, gått til årets to store ”katastrofeland”. Deepwater Horizon-ulykken i USA, sammen med det store jordskjelvet og gruveulykken i Chile har preget mediebildet over hele verden i 2010. Etter at Chiles gruveminister Laurence Golborne tilbrakte to måneder i Copiapó og overvar redningen av de 33 gruvearbeiderne, har han blitt landets desidert mest populære statsråd. I forkant av ulykken hadde visstnok president Piñera klaget over at statsrådene, de fleste av dem akademikere og forretningsfolk, ikke var synlige nok for offentligheten. Nå som Golborne er på alles lepper er det ifølge avisen La Tercera flere av statsrådskollegene som mener gruveministeren på grunn av én enkelthendelse får urettferdig mye oppmerksomhet og folkelig popularitet. Han har mottatt 500 invitasjoner til arrangementer for å snakke om erfaringene. I går holdt han sitt første offentlige innlegg etter redningsaksjonen, for studenter på et universitet. Mange mener Golborne nå seiler opp som presidentkandidat i 2013-valget, noe han selv avviser.


Sammen med Marcelo Tobar
 i Innovasjon Norge under
Invest Chile sitt seminar om
investeringer i fornybar energi i dag.

Kobber er Chiles ”olje”. Landet er verdens største eksportør av metallet, og gruvedrift er den næringen som tiltrekker seg flest utenlandske investorer. I dag kom tallene fra organisasjonene for utenlandsinvesteringer, som viser at inviteringsnivået er tredoblet i forhold til i fjor. Gruvedriften står for 82% av ressursene som pumpes inn. Til sammenlikning står energi (elektrisitet, gass og vann) for 4,1%. Chile er det landet i Sør-Amerika etter Brasil og Mexico som har de største utenlandsinvesteringene. På seminaret jeg har deltatt på disse dagene ble det stadig referert til the Economist, som anslår Chile til å være det mest lønnsomme landet i Sør-Amerika og gjøre investeringer i.

Men gruvedrift tar ikke fullt hele oppmerksomheten. Dagens utspill fra regjeringen handler om sterilisering og oppdragelse av hunder. Både avisene og Chilensk CNN har i dag hatt fyldig dekning av innenriksministerens forslag om tvungen sterilisering av folks kjæledegger. Dette for å få ned tallet på antall hundeangrep, som i dag ligger på 35 millioner i året (!).

Mediemessig skiller Chile seg fundamentalt fra min forrige destinasjon USA når det gjelder mengden nyheter og aktualitetsprogrammer på tv. Det er for eksempel ikke morgennyheter på tv her. For min del gjør ikke det så mye siden jeg likevel hører på P2 nyhetsmorgen…

Chile vil bli mer fornybar

Energiminister Raineri

De siste dagene har jeg har deltatt på det femte internasjonale seminaret for investeringer i fornybar energi. Et av høydepunktene var naturlig nok Chiles energiminister Ricardo Raineri (40 år gammel økonom og forsker). Hovedbudskapet hans er klart: Chile skal komme seg inn i klubben av rike industriland. Chile ble nylig OECD-medlem. Nå er regjeringens drøm å oppnå en BNP på linje med Portugal og Tjekkia, det vil si omkring nummer 40 i verden. Dette fordrer en årlig vekst på 6% og betydelig større tilgang på energi.

Chile har lenge ligget på en årlig vekst på omkring 5% og ser nå et akutt behov for å fremskaffe mer energi. Politikere, presse og bransjen har begynt å se alvorlig på landets forsyningssikkerhet. Chile er isolert av fjell i øst, ørken i nord og havet i vest, og er dermed avhengig av egen elektrisitetsproduksjon. I dag består energimiksen for elektrisitet av 34% vannkraft, 33% gass, 14% olje, 16% kull (fossilt utgjør dermed 63%), 1% bio, 1% vind og 1% småkraft. Tiden for de store vannkraftutbyggingene er også her forbi, og de prosjektene som finnes er ofte kontroversielle. Store vannkraftverk regnes dessuten ikke som fornybar kraft. Det er dermed kun 3% av el-forbruket som kommer fra det Chile regner som fornybart.

Regjeringens mål er ikke helt ulik EUs; 20% fornybar energi og 20% reduksjon i klimagassutslipp innen 2020. For å nå dette 20/20-målet anslår Senter for fornybar energi i Chile (CER) et behov for omtrent 9 milliarder kroner i årlige investeringer i fornybarsektoren. De mener den optimale energimiksen for fornybarandelen ville vært 39% vann, 13% bio, 27%vind og 21% geotermisk energi.

Chiles naturlige forutsetninger minner på mange måter om Norges – bratte fjell og elver, en lang kystlinje der det blåser friskt og en spredt befolkning. I tillegg har Chile mye sol og potensial for geotermisk energi ved jordskjelvsentra. Chile setter nå inn store ressurser på å tiltrekke seg utenlandske investorer som kan bidra til å realisere noe av potensialet. Seminaret denne uken er for eksempel et ledd i dette arbeidet. Norge har investert i Chiles fornybarsektor gjennom statseide SN Power siden 2004. Jeg skal møte SN Power på fredag og være med dem ut til ett eller to prosjekter i neste uke.

.....

Ellers har jeg kommet litt lenger i å finne ut av hvorfor det er så ekstremt mange banker her. Det er mange som ikke har PC, folk hever lønnen, betaler regninger (både privat og profesjonelt) i banken og mange har ikke høy nok inntekt til å få bankkort, og må stille seg i kø hver gang de trenger penger. Ryktene sier også at det i Argentina nesten ikke er banker i det hele tatt…

Que vista!

Det er ingen ting å si på utsikten fra 21. etage i leiligheten "min" i bydelen Providencia. Santiago har både et moderne finansområde (Sanhattan på folkemunne) og flere koselige, om enn litt slitte områder. Alt omringet av snøkledde fjell.

Epler og banker

Etter å ha tilbrakt store deler av helgen på rommet nedsyltet av en amerikansk (og dermed selvfølgelig større og hissigere) forkjølelse, er det ikke mye jeg har fått sett av Santiago ennå. Fornybarseminaret jeg skal delta på begynner ikke før i morgen, så nå befinner jeg meg på en av disse hopp-på-hopp-av turistbussene, som jeg egentlig hater, men som kan være en reddende engel når det er seks grader og øsende regn. Jeg har hoppet av og sitter på en kafé og skriver, passivt røykende i mangel av røykelov. Nostalgisk vil noen si. Et tegn på lavere utviklingsgrad vil andre påstå.

Etter å ha blitt beslaglagt ble det røde eplet sendt til analyser.

Det er to ting som har slått meg ved Chile så langt. Det ene den det ekstremt strenge regelverket når det gjelder import av frukt og andre matvarer, som jeg selv fikk føle på kroppen. Jeg ante fred og ingen fare da bagasjen min ble scannet ved utgangen av flyplassen da en uniformert dame vinket meg til side. Hun fisket opp et eple fra dypet nederst i vesken min. Eplet fra frokosten dagen i forveien som jeg aldri rakk å spise! Jeg ble først konfrontert med et skjema og fortalt at jeg vil bli utsatt for en slags tiltale. Jeg ble så fulgt inn på et kontor av to tollbetjenter til nysgjerrige blikk fra medpassasjerene. Siden vi kom fra Colombia trodde de vel at tollerne hadde fått kloa i en ny blond ”Bolivia-jente”. Jeg ble plassert i en stol og avhørt om hvor eplet kom fra, hvor lenge jeg hadde hatt det og hvorfor jeg ikke hadde skrevet det opp i tollpapirene. Jeg måtte bite meg i leppa for ikke å le, men tok det seriøst og svarte ærlig at jeg helt hadde glemt eplet og at jeg beklaget så mye. Egentlig hadde jeg mest lyst til å spørre om jeg kunne vær så snill å få spise det. Klokken var 03.15 DC-tid og jeg hadde verken spist eller drukket siden Bogotá. De noterte nøye ned alt (inkludert eplets farge og vekt) og etter 15 minutter i ”avhør” ble jeg sluppet ut uten den opprinnelige boten på 1.500 dollar (!). Utenfor kontoret ventet enda flere nysgjerrige blikk. Ryktene hadde vel gått… Jeg håper, og regner med, at Chilenske myndigheter bruker like store ressurser på narkotikabekjempelse.


Det andre er hovedstandens uvanlig tetthet av banker. Av alle ting. Jeg har gått nedover noen paradegater i mitt liv og de er stort sett fylt opp av de samme gamle kleskjedene. Gaten Estado i Santiago er annerledes. Her er hver andre, hver tredje forretning en bank. Det er Santander, HSBC, Scotiabank, BancoEstado, Banco Central osv. Mellom dem ligger en og en og annen klesforretning, men vel så mange apotek og mobilkiosker. Kjøper folk klærne sine andre steder og går til handlegaten for å ta ut penger, betale ned lån eller få ut mer kreditt? Er Chilenere mer glad i å ta penger ut av banken enn å bruke dem opp? Eller bruker de cash til noe annet enn shopping? Gambling og svart arbeid? Det må være klart at chilenere ikke har det samme internettforholdet til banken sin som nordmenn har, men utover det har jeg ingen anelse av hva den store bankinteressen kommer av. Men jeg skal finne det ut. Det og mange andre ting forhåpentligvis.

Snakker til mannen i gata

Skrevet fredag 5. Nov, postet søndag 7 novEtter fem dager i Washington er både hodet og notatblokka fulle av inntrykk og kunnskap. Alt egner seg ikke på denne bloggen, men etter å ha møtt privat sektor (Shell, BP, Chevron og Statoil), lovgivende myndighet (Senatet) og utøvende myndighet (Energidepartementet, DoE) har jeg gjort meg noen generelle refleksjoner:

-USA drives ene og alene av kommersielle hensyn (ikke noe nytt, men bør nevnes)
-Klima er knapt et tema
-Ulykken i Mexicogolfen rammet ikke bare BP, men hele bransjen. De fleste tror ulykken vil være glemt politisk og i media kort tid etter januar.
-Ingen tror at republikanernes innmarsj i Huset får store konsekvenser for energipolitikken
-Skatt er alltid et hovedtema for selskaper og lobbyister
Og ikke minst:
-Det satses mye sterkere på kommunikasjon her enn hjemme

Amerikansk energipolitikk er et stort lerret å bleke på fem dager i DC. Én ting har jeg imidlertid sett etter å ha besøkt ulike kommunikasjonsenheter her borte: Det satses på kommunikasjon og kommunikasjon blir ansett som en kjerneoppgave i organisasjonene. La meg ta et eksempel: I avdeling for fossil energi i Energidepartementet jobber seks kommunikasjonsrådgivere (samme som i hele OED) nesten utelukkende med kommunikasjon og informasjon omkring karbonfangst- og lagring (CCS). Fordi CCS er så teknisk komplisert har de tre såkalte technical writers som er ansatt for å gjøre saksfeltet forståelig for mannen i gata. Utgangspunktet er at siden CCS-prosjektene betales av skattebetalere har skattebetalerne krav på å få kjenneskap til prosjektene på en måte de har mulighet til å forstå. Dette kan høres banalt ut, men alle som jobber med CCS vet at kommunikasjonsdelen er en kjempeutfordring. Her har de altså gjort noe med det. Resultatet er oppdaterte og lett leselige nettsider, brosjyrer, bidrag i nyhetsbrev, foredrag for andre enn ”meningheten” og så videre.

Shell har satt inn store ressurser på å skape god dialog med lokalbefolkningen i Alaska, der de alt har satset enorme summer på å få starte produksjon. Jeg har ikke noe grunnlag for å bedømme hvor vellykket dette arbeidet er, men at det satses, det vet vi. Lokalbefolkningen i North Slope, Alaska, møter representanter for selskapet i både samfunnshus og rettssaler. De får stille spørsmål, fremme krav og får visstnok bensinkuponger som give aways. Mange av de lokalt ansatte i Alaska er kommunikasjonsfolk. Det samme er mange av de som sendes fra Houston og DC.

En av grunnene til at selskaper og offentlige organisasjoner satser såpass sterkt på kommunikasjon kan være at mediene her både er råere og har større nedslagsfelt. Samtidig stiller Kongressen svært strenge krav til åpenhet og transparens i selskapene (jamfør å få BP til å vise livebildet fra lekkasjen i Macondo-brønnen). I tillegg er som kjent lobbyisme stort og regulert. Dette stiller krav til lobbyistene om å få ut budskapet sitt også til andre enn politikere for å nå frem. Til slutt, enorme organisasjoner som PB og Chevron krever samkjøring av uttalelser for å unngå ”løse kanoner” og potensiell stor skade.

Neste stopp Santiago de Chile (tips tas imot med takk)

Dagen derpå i maktens (åpne) korridorer

Jeg har alltid ment at engelsk grunnfag er det nyttigste faget jeg tok. Grunnleggende amerikansk og britisk litteratur og samfunn har kommet hendig med i mange sammenhenger. Da jeg pugget checks and balances, lame duck sessions og pocket vetos (forklaringer) på Blindern ante jeg lite om at jeg et tiår senere skulle befinne meg på et kontor i Senatet og få overvære en nesten helt vanlig ettermiddag i energikomiteen.

Den begynte meg at jeg som den norske friskus jeg er på død og liv skulle kjøre rundt på bysykkel. På grunn av det logiske, men likevel noe kompliserte veinettet, fant jeg ikke sykkelstasjonen og måtte ta med meg sykkelen til Senatet. En svett panne og noen hyggelige politibetjenter senere befant jeg meg på kontoret til pressesjef for demokratene i energikomiteen, Bill Wicker. Han tok imot meg som en gammel venn på et kontor som så akkurat ut som i amerikanske filmer; brunt, dekorert med våpenskjold og flagg, og med en sekretær foran kontordøren. Bill unnskyldte antrekket (olabuksene og en slitt genser) med at ”dette er ikke egentlig en arbeidsdag”. Det var dagen derpå for demokratene etter valgnederlaget og mange av kollegene hadde valgt å holde seg hjemme. Bill hadde satt av hele ettermiddagen til meg. Etter et par timer med livsvisdom, erfaringsutveksling, amerikansk valgsnakk, klarte vi omsider å pense samtalen inn på det vi egentlig skulle snakke om; senatets rolle i amerikansk energipolitikk og håndtering av media fra The Hill.

Men igjen sporet vi av og jeg fikk høre om tenårene i lokalavisa i Texarkana (faktisk den vesle byen min søster var utvekslingsstudent), 70-årene i Associated press (avispressemaskinen sto til utstiling på kontoret og ble satt i gang for gjestens skyld), 80-årene i olja, før han ble hentet til DC av Clinton-administrasjonen etter -92-valget.

Bill overhørte telefonen, som ringte konstant. Til slutt gikk han inn på mailen sin for å finne linken til nettsiden som lenge har kåret Jens Stoltenberg til verdens kjekkeste leder. Sjekk denne siden!). Da fikk han øye på en mailen og utallige telefonsvarerbeskjeder fra Wall Street Journal. Nancy Pelosis kommunikasjonsrådgiver (som hadde mistet jobben kvelden i forveien) var på tråden. Spørsmålet var den nye vrakpantordningen cash for clunkers, som skal få amerikanere til å vrake de verste bensinslukerne. Saken ble utkvittert i raskt tempo og Bill ga journalisten et treffende ordspill (ordningen cash for clunkers har fungert som en ATM-maskin), som journalisten likte og ville sitere ham på. Da Wall Street Journal var på tråden spurte jeg selvfølgelig Bill om jeg skulle forlate kontoret, men han gjorde det klart at alt han foretar seg er på skattebetalernes regning og derfor helt åpent og transparent. Til og med Senatsbygningene er åpne for publikum. Jeg fikk fritt gå rundt i gangene uten verken følge eller besøkskort.

Bill Wicker før torsdagens pressekonferanse om konsekvensene
av valget for energisektoren. Rødt på kartet=republikansk seier

Alle i Senatet er politisk ansatte (med unntak av vakter, rengjøringspersonal etc). Demokratene har som dere sikkert har fått med dere beholdt flertallet i Senatet (53 demokrater og 47 republikanere, mot 59-41 før valget). Det betyr at Bill får beholde jobben og får fortsette å bestemme over nettsidene. Hans republikanske kollega har fått en del av sidene, men felles stoff administreres av det største partiet.

I dag arrangerer Bill og kollegene hans en stor pressekonferanse om energisaker. Jeg er invitert og må faktisk løpe for å rekke det. Hilsen fra Starbucks på U-street!

Norsk-afroamerikansk valgvake



Andre valgvake, på Love Club. På scenen den nye borgemesteren

Det er noe eget med nordmenn og amerikansk politikk. Nest etter fotball er amerikansk politikk i mange sammenhenger den store ice breakeren. I møter, i kantina og når det ellers skal småprates finner en gruppe mennesker (gjerne høyt utdannede menn i begynnelsen av 40-årene) hverandre gjennom en enorm detaljkunnskap om amerikanske politikere og amerikansk valghistorie. Dette ispedd en generell interesse også blant oss som ikke kan navnet på den tidligere guvernøren i Noth Dakota, vil jeg påstå at nordmenn er over det globale gjennomsnittet interessert i det som skjer i USA akkurat nå.

Så det var kanskje ikke så overraskende at en stor andel av de hvite på gårdsagens valgvalke i ett av DCs mer røffe nabolag var nettopp nordmenn. Mellom velkledde og velfristerte svarte amerikanere, fant jeg rogalandspolitikere, bosatte nordmenn, journalister og deltakere på Washington-seminaret. Kommunikasjonssjef i Miljøverndepartementet Jon Berg holdt på å sette ølen i vrangstrupen da jeg prikket ham på skulderen i baren. (Vi var skjønt enige om at det er bra at OED følger litt med på hva MD foretar seg.)



Første valgvake

Jeg var på to demokratiske valgvaker - i to veldige ulike verdener. Først på en fancy bar midt i byen der hvite ressurssterke, for det meste advokater, hadde samlet seg. Stemningen en smule irritabel og deppende. Her hørte vi om flere som hadde eller kjente noen som hadde mistet jobben sin i politikken etter hvert som valgresultatene tikket inn. Vi dro derfor videre til Love Club der den nyvalgte borgemester Vincent Grey, som fikk 96% av stemmene i DC, ble hyllet til fengende RnB-rytmer. Men også her var feiringen avmålt. Demokratene mistet i går flertallet i Huset og med det mange av sine seniorpolitikere.

Som jeg var inne på i går er amerikanerne misfornøyde. Dels svært misfornøyde. 87% svarer i en undersøkelse (OpenSecrets.org) at de er bekymret eller svært bekymret for retningen i amerikansk økonomi. Tre firedeler av de spurte sier de er misfornøyd med eller sint på de føderale myndighetene. 40% av de spurte har eller har noen i nærmeste familie som har mistet jobben det siste året.


Denne valgkampmedarbeideren er 70 år og har 29 barnebarn.


Hva blir konsekvensene? Republikanske rådgivere sier de har en plan som går ut på å kutte 100 milliarder dollar fra statlige byråer/etater og like etter fremme et lovforslag som reverserer Obamas helsereform. Washington Post (min nye faste frokostlektyre) spør seg imidlertid om Tea Party-bevegelsen er ”a moment or a movement”? De er ikke typene til å storme Capitol Hill på revolusjonært visl. Som med mange andre radikale folkevalgte blir spørsmålet om de kommer til å endre systemet, eller om systemet vil endre dem. Vi får håpe på det siste. 


Stemmelokale i "mitt" område i DC. Denne mannen jobber for en kamerat som stiller til lokalvalg.



Change eller forandring?

I dag er det tirsdag etter første mandag i november i et partallsår, og det betyr valgdag i USA. 435 representanter skal velges til Representanteneshus og 36 av de 100 senatorene er på valg. I tillegg velger mange delstater sine guvernører i dag.

Avisene i dag melder at Obama i går tok det med ro etter helgens valgkampinnspurt. Men mediene og folket (og aller viktigst de unge) skal ha sitt og på agendaen hans stod derfor et radiointervju med Ryan Seacrest fra Amerikanske Idol.

Selv om det ligger an til å bli en relativt dårlig dag for Obama, finnes det andre lyspunkter. New Mexico ligger for eksempel an til å få USAs første kvinnelige latinamerikanske guvernør, Susana Martinez (Rep).

Hvorfor går det så dårlig for Obama-administrasjonen? Én grunn er at mellomvalgene tradisjonelt går dårlig for den sittende administrasjonen. En annen er middelsklassens store og stadig voksende misnøye. Mange mener Obama er de fattiges og de rikes venn, men middelklassens fiende. Deres realinntekt har sunket de siste 15 årene. Mange på landsbygda opplever en ovenifra-ned-holdning fra Washington og andre sentra. Mange av de liberale amerikanerne, som støtter saker som homofilt samboerskap og selvbestemt abort er, ønsker ikke å yte til økonomisk til fellesskapet. Nancy Pelosis drøm om at middelklassen skal finansiere fattigdomstiltak har skapt grobunn for den erkekonservative Tea Party-bevegelsens sterke innflytelse i denne valgkampen. Sett fra Norge kan det virke innlysende at amerikaneres inntekter må økes. For hvordan skal en vanlig familie betale 300.000 kroner i året for ett barn på college? Og hvor fristende er det å betale mer skatt når du risikerer å måtte bo i bilen dersom du mister jobben eller trenger langvarig legebehandling?

I følge Washington Post truer nå republikanerne med å straffe selskaper som har gitt støtte til Demokratene de siste to årene. Når de får flertall i Representantenes hus, og muligens hele Kongressen, lover de at de ”ikke vil glemme” selskaper som Wal-Mart som aktivt har støttet økt minstelønn og helsereform…

Det er ikke bare i Norge at penger og politikk fenger opinion og presse. Også her raser en følelsesladd debatt om partistøtteregelverket. Saken versjerer i rettsvesenet og går blant annet ut på hvorvidt velgerne skal få vite hvem som har betalt for partiannonser. Konservative grupperinger som American Crossroads har gitt titalls millioner dollar i partistøtte uten å røpe hvor pengene kommer fra. Da kan vi bare se for oss hva vi har i vente dersom politisk reklame blir tillatt i Norge…

40 prosent hadde i går ikke bestemt seg for hva de skulle stemme. Så til tross for at forståsegpåerne og gallupinstituttene spår relativt nøyaktige utfall, gjenstår det å se om velgerne tror på mer Obama-change eller om de ønsker seg republikansk forandring. Valglokalene stenger i tidsrommet 1930 til 2200 avhengig av delstat, og resultatet er ikke ventet før sent i kveld amerikansk tid.

I mellomtiden skal jeg møte både PB og Chevron, samt følge med på valget her i Washington.

Alt er stort i USA

Nå, down to business: Frem til i sommer har USA vært verdens største forbruker av energi. Da passerte Kina med sine 1,3 milliarder innbyggere. Men fremdeles ligger USA i verdenstoppen når man ser på energiforbruk per innbygger. Amerikanere bruker 10.381 kilowatt timer per innbygger per år. Til sammenlikning bruker en gjennomsnitts nordmann 7.900 kilowattimer (Wikipedia). 60 prosent av alt energiforbruk i USA kommer fra olje og gass. I Norge er forholdet motsatt: Her kommer omtrent 60 prosent av energiforbruket fra fornybare energikilder. Amerikanske myndighetene anslår at andelen fossil energi i USA kommer til å ligge over 50 prosent i 2035.

Det gjør USA helt avhengig av å importere olje og gass. Derfor har energisikkerhet alltid vært et viktig spørmål på dagsorden her. USA er avhengige av olje fra land de ikke ønsker å ha særlig med å gjøre. Men hva har USA gjort de siste 30 årene for å få bukt med dette? Ikke særlig mye verken på tilbudssiden (nye utvinningsområder), eller på etterspørselssiden (heve bensinprisene).  Det er for politisk og økonomisk risikabelt. Da er man heller avhengig av oljeimport fra land utenfor OECD. Tall fra Department of Energy (DoE) viser at USA produserer nesten sju millioner fat petroleumsprodukter per dag og importerer over elleve millioner fat per dag. Landet bruker nesten 20 millioner fat petroleum per dag. Ni millioner av disse fatene går til drivstoff. Å ta fra amerikanerne bilen eller tvinge dem til å kjøre mer bensingjerrige biler er ingen vinnersak for å si det forsiktig. Oljelobbyen jobber nå sammen med landbruksorganisasjonene (de frykter økte priser på fôr), motorprodusenter og forbrukerorganisasjoner mot forslaget om å øke andelen bioetanol i drivstoff fra 10 til 15 prosent, det såkalte E15-forslaget.

Ulykken i Mexicogolfen forandret ”alt” og er naturlig nok mitt hovedcase i møtene her i Washington. 60 høringer har blitt gjennomført og et utall lovforslag har kommet på bordet fra politikere, som har konkurrert om å være først ute og ”vise handlekraft”. Det har resultert i at nye lovforslag har blitt fremmet før man i det hele tatt har kjent til årsakene til den tragiske ulykken.

Dette var en dyp krise ikke bare for BP, men for hele bransjen. Det var derfor svært interessant å høre hvordan den største bransjeorganisasjonen American Petroleum Institute (API), tilsvarende OLF i Norge, jobber med omdømme- og tillitsbygging etter katastrofen. Kommunikasjonssjef Linda Rozett hadde jobbet i API i fem dager da Deepwater Horizon eksploderte og elleve mennesker mistet livet 20. april i år. Hun hadde én oppgave å konsentrere seg om, nemlig å jobbe for de 400 medlemsbedriftene til API, som stod midt oppe i en tillitskrise, som vokste i takt med dagene og ukene det tok å stanse utslippet.

Hennes mantra til journalister og offentligheten for øvrig har vært at USA har 60 år bak seg med petroleumsvirksomhet uten store katastrofer, og at man nå etter ulykken må se på hva som må til for at selskapene kan operere på en trygg måte. Hun er klar på at USA sårt trenger oljen og naturgassen fremover, og at bransjen må ta all den lærdom den kan av det som hente. API er forslålig nok stolte av å ha fått inn sine nye sikkerhetsstandarder i den nye amerikanske lovgivningen.  Det er tydelig at lobbyisme både er et stuerent og effektivt virkemiddel i amerikansk politikk.

Når vi snakker om politikk: I morgen er Den Store Valgdagen i USA. Mye kan sies om dette mellomvalget. Jeg skal nøye meg med å si det alle vet – at det ligger an til et gedigent nederlag for Obama-administrasjonen. Tross helsereform føler ikke amerikanerne flest at det har vært så mye change. I morgen blir det valg også på denne bloggen. Jeg kan røpe så mye som at det blir demokratisk valgvake med Rogaland Ap. Som nøytral departementsansatt avslo jeg høflig å være med dem på dør-til-dør-runde;). Følg med!

Noen NYC-bilder



Due på New Yorks tak





Endelig kom jeg meg opp på toppen av Empire State.

 



Flere tusen politifolk gjorde seg klare til å passe på Haloween-paraden søndag kveld. NYPD hadde også sendt ut kommunikasjonsenheten sin, som for øvrig består av 800 ansatte!



Halloween-feirende på handlerunde...

New York, I love you

Når man reiser til "byen som aldri sover" kommer et jet-lag fra vest godt med. Da kan man sprette opp klokka 06.30 og oppleve Manhattan før gatene fylles opp, ha Nike Store nesten for seg selv, og samtidig holde seg våken på kvelden i frykt for å sove bort New York-natta.

I natt var det som kjent Haloween. I utelivsområdet Meat Packing District lot Kathinka og jeg oss imponere over folks kostymer, de fleste av dem i par; det var fange og NYPD, hund og hundehus, gravid nonne og prest. Jeg fallt for den litt tildekte humoren i dette legeantrekket.

Som matinteressert (og norsk?) må jeg alltid innom et lokalt supermarket. Det er en fin måte å bli bedre kjent med et land- og få inspirasjon til egen matlaging. Da vi gikk inn på Whole Foods i enden av East Village ble vi slått i bakken av hundrevis av kvadrat med sunn, økologisk, delikat og innbydende matvarer. Bare synd vi ikke har eget kjøkken...

Og for de som ikke har sett filmen "New York, I love you" (2009) (en slags oppfølger til "Paris, je t'aime fra 2006), må løpe til DVD-kiosken.

Manus og Kathinka hilser!

(Nesten) pakket og klart

Sommerfugler og reisefeber er i full anmasj. Jeg har forsøkt å forberede meg på enhver anledning og har endt opp med å pakke både finklær, jobbklær, danseklær, treningsklær, strandklær og turklær... Fredag setter jeg meg på flyet til New York. Der venter Kathinka og Manus!

Reiserute

Kartet viser den opprinnelige reiseruten: New York - Washington - Santiago -Buenos Aires - Uruguay. Deler av dette er pleasure og deler er business. De siste dagene har det imidlertid dukket opp en spennende endring. Alt ligger an til at jeg får dra opp til Iguazu på grensen mellom Brasil, Paraguay og Argentina, der verdens største vannkraftverk Itaipu (75 TWh!) ligger. Klikk på kartet for å gjøre det større.

Jeg - en blogger?

"Jeg kommer til å blogge, så du kan følge med der", har jeg kjekt sagt til alle som har spurt om studiereisen og ferieplanene mine. Da var det bare å sette seg ned og lage en blogg. For å hente inspirasjon klikket jeg inn på noen kjente folks blogger. Konklusjonen er at det er mye lekkert der ute, men at det også er mange flinke designere som skor seg på folks ønsker om å ta seg bra ut på nettet. Etter å ha innsett at denne bloggen ikke blir like fin som Tone Damli Aaberge sin var det faktisk gøy å sette sammen bilder, tekst og sideelemeter til Energireisen.

Men på ett punkt ble mulighetene for mange. Det er sikkert én million fargevalgkominasjoner. Hvilken farge skal datotoppteksten og markerte linker ha montro? Jeg har vel innsett at jeg ikke er noen grafisk designer, ei heller en som har tålodighet til å sitte i timesvis å fikle med disse fargevalgene. Resultatet er som min gode venn Pål sa "litt sånn statlig og halv-offentlig". Det var vel egenlig et kompliment. Hovedmålgruppa er jo nettopp ansatte i departementet og en og annen offentlig ansatt venn eller en i nær familie. Jeg håper innholdet vil treffe dere, interessere dere og kanskje til og med lære dere noe.

Et viktig ad notam: Det valgte desiget er basert på at dere skal kommentere og skrive inn ting. Dialog er som vi alle vet bedre enn enetale. Så velkommen inn. Her er alle bloggere.